Nærhet og nær-handel, eller frykten for det upersonlige

Det var dramatisk på Chat Noir, onsdag 25.februar, på Sturlas premiére. Det som overskygget selve showet var den overraskende avsløringen av Sturlas legning. Her kan man virkelig snakke om å gå ut av fiksjonen og over i virkeligheten. Men hva som er hva her kan være mer komplisert enn det virker. Standup-terapi eller kløktig gjennomtenkt plot? Det er jo et sammenvevet bilde av rollen "Sturla", begrepet "sannhet" og kjendismedia som iscensettes. Se og Hør er med i showet, kan man si. Verden er en eneste stor scene. Det gjelder å velge seg en rolle.

Det er klart noe sånt som dette setter i gang en debatt om overføringsverdi. Hvorfor må vi vite dette om Sturla? Hvorfor tar han en Mette-Marit? I full offentlighet?
Ingen synes det er noen stor sak at en mann kommer ut av skapet i våre dager. Men det handler ikke nødvendigvis om hva Sturla er eller har gjort, mer om hva han FØLER i forhold til det, og måten han gjør det på. Det er det som er poenget, det er det han formidler. Det var overraskelsesmomentet, timingen, dramaturgien i det, men også nærheten og ektheten på scenen, som grep meg. Litt hvor-var-du-da-aktig. Bra spill!

Det var gøy å være der, også før avsløringen. Men som Johan Golden sa etter forestillingen - han trodde ikke Sturla hadde hatt det så veldig vondt, mens han har nedlagt den ene hopen av damer etter den andre. Det fikk meg til å tenke på - hva om det ikke er sant? Da har han klart å gjøre det troverdig! Så jeg holder pusten til neste show og venter på utviklingen i legningshistorien, hihi. Jeg tror selvsagt det er sant at Sturla er homo, men det blir uansett fiksjon og spill når det fremføres på en scene, og da blir det også mer interessant. Den 60-år gamle butikkdama på Tjømes nærhandel sa dagen etter til en venn av meg - harru hørt det? Jeg fikk sjokk, jeg! Hva skal jeg gjørra nå a?
Så historien har fått konsekvenser. Den har overføringsverdi! Han klarer å gjøre seg interessant.