Et vanskelig humordilemma

Uff, det var vanskelig å sitte på Tabloid i går og snakke om grenser for humor. Særlig fordi det dreide seg om Otto Js monolog som denne gangen inneholdt elementer med Holocaust. Når det ordet nevnes er det som om all vanlig logisk tankegang stopper opp, for det er så spesielt. I vår kultur er Holocaust noe veldig, veldig spesielt. Jeg får også dårlig smak i munnen når dette brukes i en humorsammenheng. Nettopp derfor var det så vanskelig å holde på prinsippene om ytringsfrihet og kunstnerisk frihet i går. Men de må selvsagt gjelde likevel, ellers får følelsene styre hele offentligheten, skal krenkede følelser sette dagsorden så blir til slutt alt forbudt. I et humorprogram bør det være stor romslighet, fordi det er så flertydig. En av humorens grunnfunksjoner er nettopp å ta opp vanskelig tematikk og tabuer, fordi det normaliserer, integrerer og forløser tabuene. Et humorunivers har alltid hatt egne regler, det har vært et omvendt univers, helt fra vår tidlige tidsregning. Innenfor definerte humorrammer kunne folket få slippe ut sine innestengte, forbudte, umoralske tanker og følelser. Det fungerte frigjørende og fikk ut aggressjon på en harmløs måte. Vi trenger fremdeles disse rommene, mener jeg, vi skal ikke regulere dette som har med latter og gjøre, spesielt når samfunnet er så gjennomregulert. Men det er selvsagt vanskelig å forsvare når H-ordet er sagt. Fordi det ikke blir morsomt, det er en sperre der. Jeg bruker min seermakt til å redusere tallene for tv2 på dette programmet.

Dagfinn tar feil

Når det gjelder driften av Stand Up Norge kan ikke jeg alle detaljer, og det kan ikke Dagfinn Nordbø heller, tror jeg. I sin siste replikk i Aftenposten mener han at komikerne går for luselønn, mens Elina og Dagfinn Lyngbø håver inn. Det er feil, det vet jeg. De komikerne Elina har kontrakter med hever ganske fete honorarer, Øyvind Loven, Åsleik Engmark, Pernille Sørensen m.fl. tjener rundt millionen, har jeg lest i avisen. Ingen luselønn, synes jeg. Elina tar, som de fleste andre bookingbyråer 20%. Tror ikke noen av dem det gjelder er misfornøyd med det. At Elina og Dagfinn L håver inn, er fordi de har laget noen knallsuksesser av noen show de siste årene. All ære for det. Nordbø mener at Elina utnytter komikerne, men hun satser bredt, mens det er toppene - som Lyngbø - produsenter tjener mest penger på. Det er ikke den store hopen som er lukerativ. Elina satser både bredt og høyt, som eneste produsent i Norge. Bredden holder hjulene i gang, mens toppene skaper de store overskuddene.
Nordbø trekker frem at komikerne ikke tjener penger på standupfestivalen, men den er en markedsplass for komikere hvor de får vist seg fram for bransjefolk og et stort publikum. Det tjener de ikke mye på, men slik er det ofte med festivaler. Det er egenreklame for komikerne, og noen festivaler i Europa tar faktisk også betalt av komikere for scenetid.
Aftenposten har slått opp flere ganger at ingen vil uttale seg, men det er heller ikke riktig. Dagen etter andre oppslag i Aftenposten ringte både Jånni og jeg til journalisten for å nyansere debatten, men ingenting av det ble brukt i avisen og journalisten ringte ikke opp igjen som han sa han skulle. Men vi er vel ikke kjente nok og sa ikke det han ville høre? Komikere på kontrakt har også uttalt seg, Johan Golden, Lisa Tønne, Marit Voldsæter, bl.a. Hvorfor dette med tausheten?
Jeg tror man kommer opp i disse problemstillingene fordi vi ikke har noen tradisjon for at kulturinstitusjoner i Norge -som jo Latter har blitt- blir drevet av private aktører. Elina Krantz driver ikke en demokratisk institusjon med alt det medfølger av innsynsrett eller tarifforhandlinger. Hun driver heller ikke skole. Hun har bygget opp en bedrift, som andre privatteaterprodusenter. Kanskje er det på tide å ta opp igjen debatten om støtte til privatteaterne. For skal du lykkes som produsent i Norge, må du ta store sjanser, satse din private kapital eller ditt hus på et show som kan floppe, som Mia Gundersen sist. At disse aktørene må tenke kommersielt sier seg selv. En fiasko kan slå dem helt ut. Ellers kan jo det offentlige komme inn med støtte slik at aktørene kan drive mer ulønnsomt og satse i tråd med det økende presset mot en "riktig" gravalvorlig humor, uff, det hørtes kjedelig ut. Men kanskje Giske allerede har peilet seg ut som standupfestivalens store beskytter, med Jane Rønningen på skuldrene...